Tekst: Anne Siri Renå

Sissel Rasmussen vant den høythengende LOFF-prisen for 2020 med fotodokumentaren «Salim lever et usynlig liv», publisert på frifagbevegelse.no.

Prisen ble delt ut på Engebret Café i Oslo i september 2021. Sissel Rasmussen er til daglig fotojournalist i fagbladet LO-Aktuelt.

 

Foto: Martin Guttormsen Slørdal

«Fotodokumentaren om Salim er fortalt med stor empati og tålmodighet, langt forbi det juryen har sett om denne gruppen borgere tidligere. Her får vi innblikk i en hverdag og et liv langt tyngre enn det som er dagligdags i et av verdens rikeste land. Dokumentaren inngår i serien «Bilder fra sidelinja», som er en samling svært sterke portretter. Dette er imponerende reportasjearbeid, der fotografiet virkelig kommer til sin rett og vi får nære møter med mennesker som av ulike grunner havner utenfor samfunnet. Juryen takker for et sterkt og viktig arbeid».

Vi tok en liten prat med Sissel om prosjektet:

– Hvordan oppsto ideen og hvordan kom du i kontakt med Salim?

– Jeg fikk kontakt med Salim gjennom organisasjonen Mennesker i Limbo, som hjelper ureturnerbare flyktninger i Norge. Han bodde da i telt i skogen. Jeg fikk komme til dem for å presentere prosjektet vi kalte «Bilder fra sidelinja». Egentlig var det min redaktør Svein-Yngve Madssens idé å finne folk som ikke får lov å delta i arbeidslivet og dermed heller ikke får ta del i vårt velferdssamfunn. Utgangspunktet hans var et helt TIME-magasin viet USAs opiatmisbruk, portrettert gjennom svarthvitt-bilder av den amerikanske krigsfotografen James Nachtwey.

– Hva var det mest utfordrende med prosjektet?

– Vi var fire som startet med prosjektet og planen var å følge flere personer over ett år. Vi opplevde at det var vanskelig å finne personer som ville utlevere seg og ta belastningen med å la en fotojournalist være så tett på så lenge. Kravet var å kunne fotografere dem i de fleste ulike situasjoner. Mennesker som er «utenfor» har gjerne flere problemer og er ustabile. Vi opplevde at folk trakk seg underveis. Det tok to år før vi ble ferdige. Vi opplevde å komme nær disse personene, og måtte på mange måter passe på den profesjonelle avstanden. Man føler omsorg for personer som har det så vanskelig i livet sitt, og man vil gjerne hjelpe.

– Hva var det mest spennende?

– Mest spennende … Salims liv er hele tiden uforutsigbart. Han har flyttet på seg utallige ganger. Jeg vil heller trekke fram det mest positive, når han fikk en egen campingvogn å bo i og slapp å tilbringe enda en vinter i telt i skogen.

– Hva synes Salim selv om resultatet av fotodokumentaren?

– Salim sa seg fornøyd med reportasjen, som ble en ren fotodokumentar på nett, ikke på trykk, basert på bilder med korte tekster. Den førte til oppmerksomhet og han fikk hjelp av andre mennesker underveis. Han har, som de andre vi har fulgt, sett, lest og godkjent alt før publisering. «Mine», Amir, Larisa og Mona, med deres ulike historier, likeså. Jeg føler meg heldig som har fått lov å bli kjent med dem. Akkurat nå sitter Salim på Trandum, internert fordi politiet vil sende ham tilbake til Iran. Vi vet ennå ikke hvordan det går.